Bli medlem
You need Flash player 8+ and JavaScript enabled to view this video.
Foto: AI.
Afghanistan: Skjult humanitær krise
Onsdag: 22.02.2012  / Skrevet av: Vanja Skotnes

En halv million internt fordrevne afghanske flyktninger kjemper for å overleve i provisoriske tilfluktssteder rundt om i kulda. Samtidig hindrer myndighetene internasjonal hjelp.

Antall mennesker som flykter fra voldelige kamper i Afghanistan øker med rundt 400 hver dag.

Minst 28 barn har dødd i leirer med tøffe vinterforhold i Kabul, og den afghanske regjeringen anslår at mer enn 40 mennesker har frosset i hjel i leirer rundt om i landet.

Amnesty International mener at de er sviktet av regjeringen sin og internasjonale givere som er den andre veien. Les Amnestys nye rapport Fleeing war, finding misery: The plight of the internally displaced in Afghanistan.

Forhindrer hjelp

Kabul alene har opptil 35 000 flyktninger i 30 slumområder rundt byen.

- Tusenvis av folk bor under kalde og trange forhold, og er på randen av sult. Samtidig ser den afghanske regjeringen den andre veien, og hindrer at hjelpen når dem, sier Horia Mosadiq, Amnesty Internationals etterforsker i Afghanistan.

Hun mener at lokale tjenestemenn begrenser bistandsarbeidet fordi de ønsker å late som at disse menneskene kommer til å forsvinne.
- Dette er i stor grad en skjult, men forferdelig humanitær- og menneskerettighetskrise, sier hun.

Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs mener at norske og andre myndigheter med soldater og hjelpearbeidere i Afghanistan ikke kan akseptere at afghanske myndigheter hindrer hjelp til internt fordrevne.

- Afghanske myndigheter stikker kjepper i hjulene til internasjonale hjelpeorganisasjoner. Dette er for å forhindre at de bidrar til at slummene og flyktningleirene der de internt fordrevne bor skal bli permanente, sier han.

Egenæs mener at denne politikken er umenneskelig og dømt til å mislykkes.
- Man kan ikke sulte, fryse eller tørste mennesker til å flytte hjem til krigsherjede områder, sier han.

Antall døde øker

Slumbeboere har fortalt Amnesty at de flyktet fra hjemmene sine for å unnslippe konflikt. De voldelige kampene i Afghanistan har spredt seg til deler av landet som tidligere ble sett på som fredfulle.

Antall døde sivile har økt hvert år siden 2007. I 2011 døde mer enn 3000 sivile afghanere som et resultat av konflikten, ifølge FN-misjonen i Afghanistan (UNAMA).

De aller fleste sivile drap er forårsaket av Taliban og andre opprørsgrupper.

Mange fordrevne afghanere har fortalt Amnesty at de flykter i frykt for luftangrep fra ISAF (International Security Assistance Force), og for å unngå å bli brukt som menneskeskjold av Taliban.

Amnesty International har oppfordret den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å granske krigsforbrytelser, og alle partiene i konflikten i Afghanistan.

Bygger bosted av gjørme

Hele samfunn flykter nå fra hjemmene sine.

- Afghanere har en reell grunn til å føle seg mindre trygge nå, enn ved noe annet tidspunkt de ti siste årene, mener Horia Mosadiq, Amnesty Internationals etterforsker i landet.

Det er også andre problemer i byene. Bolig er en mangelvare, og leien er forholdsvis høy. Familier bygger boliger fra gjørme, staver, kryssfiner, plastfolier og papp, noe som gir lite beskyttelse fra været.

Bosetningene har ikke nok mat. Mange fordrevne familier har fortalt Amnesty at de bare kan gi barna sine et måltid om dagen, på det meste.

- Mange afghanere har tilpasset seg en landlig livsstil som i det minste gir dem basisvarer og tak over hodet. Når de kommer inn til byene er de dårlig forberedt for å håndtere kontantbasert økonomi, høyere priser og kompleksiteten av et urbant liv, sier Horia Mosadiq. – De kan ikke dra hjem igjen, men de kan heller ikke etablere et nytt, ordentlig hjem.

Trues konstant

Trange forhold, dårlige sanitetsforhold og få helseklinikker kombineres for å fremme spredning av sykdom. De fleste kvinnene føder i vanskelige og uhygieniske slumforhold, uten dyktige fødselshjelpere. Dette øker risikoen av mødre- og spedbarnsdød i et land som allerede er rangert blant verdens verste.

Barn i slummen har liten tilgang til utdanning. De nektes å gå på skolen dersom de ikke kan vise et nasjonalt identifikasjonskort, som myndighetene sier at de bare kan få i sin hjemregion. Noen kastes ut av skolen på grunn av at de har på seg skitne klær.

Fordrevne familier i provisoriske tilfluktssteder er under konstant trussel om tvangsflytning.

- Disse menneskene er spesielt sårbare. De må søke tilflukt, og ta hånd om seg selv og familiene sine, samtidig som de må takle traumer på grunn av konflikten de har flyttet fra, sier Horia Mosadiq.

Under internasjonal lov er Afghanistan pålagt å hjelpe fordrevne mennesker med deres umiddelbare behov, og å hjelpe dem til å finne langsiktige løsninger. For å få til dette, er Afghanistan avhengig av internasjonal hjelp og innsatsen til humanitære organisasjoner.
 




Amnesty International har møtt mange av de afghanske flyktningene. Her er noen av historiene:

Fatima, en kvinne i 20-årene

Hun bor i Kabuls slumområde, Chaman-e-Babrak. Hun har bygd et tilfluktssted av revet plastfolie, trekt over stolper som er satt inn i gjørmevegger. Plassen er en meter høy. 

Under de regnfulle vintermånedene blir jordgulvet vått, og hun og familien klynger seg sammen i tepper for å beskytte seg mot kulden.

- Jeg samlet gjørme og tok det med hit for å bygge disse veggene. Jeg er ingen profesjonell bygger, og vet ikke hvilke materialer jeg kan bruke. Jeg har ikke lært hvordan man skal bygge for å hindre at vannet kommer inn i huset.

- Dette barnet har infeksjon i brystet. Vi kjøpte noen medisiner, men de har ikke funket.Vi må bare la det som skjer skje med henne.

Med nesten ingen inntekt, har ikke familien råd til å betale for helsetjenestene barnet trenger.

Amnesty spurte hva hun ville sagt til den afghanske regjeringen om hun fikk mulighet. Fatima svarte:

- Jeg vet ikke hvilket problem jeg skal snakke om. Skole, arbeidsledighet, å ikke ha en ordentlig boplass, mat helse, eller når mine barn blir syke og jeg må betale for lege og medisiner - det er alt.

- Det første jeg ville spurt om, er om de kunne gitt oss et stykke land. Selv om jeg bygger noe som dette, ville det i det minste være mitt eget hjem, og verdigheten min ville blitt bevart.

Zarin, en 70 år gammel kvinne
Hun kom til Kabul i februar 2012, fra Marjah i Helmand-provinsen.

- Vi måtte gå hele veien fra Marjah til Lashkar Gah da det var mørkt. Jeg kom med min mann, mine sønner, døtre og barnebarn.

- Amerikanere og regjeringen sa at vi måtte forlate området før de skulle angripe Marjah, og mennesker begynte å flytte på seg. Men snart ble flyttinga stoppet av Taliban, og de tillot ikke sivile å dra fra området. Taliban fortalte også folk at utenlandske styrker ville komme og voldta våre kvinner og jenter.

- Når de voldelige kampene begynte ville folk dra, men Taliban la ut landminer overalt, og mange mennesker ble drept og skadet. Da måtte vi forlate området når det ble mørkt, med frykten om at Taliban kunne se oss. Vi var for trøtte og utslitte, og sultne og tørste. Vi hadde heller ingen sko. Vi ble bare to netter i Helmand, og hørte vi at Taliban identifiserte folk som forlot området. Da måtte vi dra igjen, hele veien til Kabul.

- Det har ikke vært noe hjelp her siden vi kom hit. Familien har ikke spist noe de to siste dagene, og kun noen familier deler maten sin med oss. Vi prøver å mate barna først. Vi er fordrevet og har mistet alt vårt levebrød. Ingen holder løftene sine om å hjelpe oss.

Ajmal Khan, 35 år og far til fem
Han er fra Sangeen-distriktet i Helmand.

- Taliban kom til landsbyen vår. De trakk seg tilbake fra et område hvor de hadde skutt på internasjonale styrker. Luftfartøy startet å bombe befolkningen. Jeg vet ikke hva vi hadde gjort galt. Taliban dreper oss, regjeringen dreper oss, de internasjonale styrkene dreper oss. Det har gått rundt fire måneder siden vi flyttet til Kabul. Jeg hadde sauer og kyr. Jeg vet ikke hvor de er eller hva som har skjedd med dem. Jeg klarte å rømme, og kunne bare ta med meg familien.
Foto: AI. En liten gutt står ved hjemmet sitt som er bygget av gjørme, i en slum for internt fordrevne mennesker i Kabul.
Foto: AI. Disse tre jentene bor i et slumområde for internt fordrevne. Boligene er lagd av gjørme og plastfolie, juni 2011.
Foto: AI. Roqia (13) i hennes hjem i Kart-e-parwan-slummen, i et av Kabuls rikeste nabolag.
Temaer

 

 

 

 

Amnesty har 3 millioner medlemmer fra hele verden.

Hjelp oss å bli enda sterkere!

 

 

  • SMS-aktivisme – enkelt og greit!

    11.05.2012
    Jeg er engasjert i menneskerettigheter fordi det i bunn og grunn handler om ditt og mitt menneskeverd, om retten til å være et fritt og likeverdig menneske. Det...
  • Modig, modigere, modigst

    08.05.2012
    En dag på Oslo Freedom Forum. En dag med så mye mot, så mange fryktløse mennesker. Jeg skulle ønske jeg var en hundredel så tøff som dem.   Under Oslo...
  • Norges skitne penger

    08.05.2012
    Vår felles skattekiste, Oljefondet, som skal sikre din og min pensjon, og våre barns og barnebarns velferd blir stadig større. Oljefondets etiske retningslinjer...